RACEREPORT IRONMAN SOUTH-AFRICA 7. APRIL 2019
By Gro Hege Viberg Jermstad
Dagene før
Vi ankom Port-Elizabeth (PE) mandag før konkurransen etter noen dager i bil opp langs kysten fra Cape Town. Det var med spenning vi nærmet oss strendene vi hadde sett på filmene fra IMSA tidligere år. Da vi kjørte langs Marine Drive mot hotellet og så bannere på lyktestolpene, kontainere og trailere med Ironmanlogo – da kjente jeg det sitret i kroppen. Nå er vi her!
Etter en høst med jernmangel og mange utfordringer på jobb – samt en oppkjøringsperiode med trenerbytte og mye «småsykdom» (to dager ute her og to dager ute der) var jeg usikker. Selv om jeg hadde hatt uker med god trening og et godt treningsopphold på Playitas var jeg ikke sikker på at det var nok til å nå målet mitt – kvalifisering til IMWC Kona, Hawaii. Kontinuiteten over tid manglet. Jeg følte meg klar for Ironman, men hadde ikke helt troen på at målet var innen rekkevidde. Jeg prøvde å ha troen utenpå, men innerst inne kjente jeg at dette skulle holde hardt, at det var for tidlig. Jeg hadde dessuten slitt med tørrhoste siden den siste forkjølelsen i dagene før avreise. Jeg drakk alt jeg kom over som inneholdt ingefær, oppkok av sitron og ingefær, og te med honning til den store gullmedalje.
Vi fikk noen gode dager med trening i SA. Først i Cape Town – hvor kroppen virket overraskende lett etter forkjølelse og 4 dager uten trening - og senere i PE. Jeg skjønte tidlig at vinden skulle bli en utfordring. Det var utfordrende å sykle med både høyprofil og platehjul, og det var urolig sjø nesten hver dag. Kun to morgener var det ok å svømme – og selv de svømmeturene ble korte. En dag pga bølgene, en annen dag pga delfiner! I ettertid en eksotisk opplevelse, men der og da – ikke så gøy! Da vi var ute å svømte merket jeg en skygge ved siden av meg, og skvatt til litt. Jeg har fullstendig angst for å se «noe» under vann når jeg svømmer – på konkurranser går det fint for da er vi så mange, men alene er jeg ikke særlig høy i hatten. Men jeg tok noen tak til og tenkte det bare var skygge fra armen min som brøt med solen. Vi stoppet for å bestemme neste punkt. Da så jeg noe svart som brøt vannflaten bak ryggen til Frode, og to finner – min først reaksjon var å rope «ÅH F...». vet ikke om jeg tenkte på hai eller hva. «Delfiner» tenkte jeg – det er bare delfiner – og ropte til Frode og Sara – «Delfiner!!». Sara så like panisk ut som meg, så vi sa bare «inn til land» og begynte å beinsvømme innover. Prøvde å ikke «se» under vann eller tenke på at «noe» var der, skulle dukke opp eller nappe meg i beina. Det ble en skikkelig spurt - og helt sikkert ny personlig rekord J
Registreringen gjorde vi ved første anledning torsdag. Det var hyggelig å møte andre norske deltakere, og godt å snakke om andre ting og om konkurransen. Vi hadde også booket 1 time sportsmassasje, og det var godt å få «knadd» opp hele kroppen. Merket at jeg kom mer og mer inn i «boblen» - alt i hodet dreide seg om det som skulle skje på søndag. Jeg gledet meg og var klar, men var nervøs og usikker for resultatet - for at det ikke skulle bli godt nok. Min store motivasjon var Frodes selvsikkerhet – jeg visste han hadde kontroll, at han var i form og klar.
Vi gjorde mest mulig klart etter racebriefingen fredag, og unnet oss en rolig lørdagsmorgen før vi ruslet bort mot Boardwalk for å spise lunsj før innsjekk av sykler. Med sykler og poser på plass i skiftesonen ruslet vi bort til hotellet for å gjøre de siste forberedelsene slik at vi kunne spise en tidlig middag med noen av de andre nordmennene og være tidlig i seng.
Det siste vi gjorde før vi la oss var å gjøre klar drikkeflaskene. 3 flasker med sportsdrikke (SIS) og 1 flaske med gel (6 stk SIS isotonic). Jeg var litt skeptisk til løsningen jeg endte opp med ifht gel – en aeroflaske montert på rammen. Den var ikke så lett å ta hverken opp eller å sette på plass, men jeg tenkte at det måtte gå greit. Alternativet var å måtte plundre med åpning av pakkene, og med vinden og den dårlige asfalten var jeg usikker på om jeg ville «ta meg tid» til å roe ned så mye og/eller i verstefall stoppe for å få i meg næring. Diskuterte litt med Frode om jeg skulle ta med et høyprofilhjul bort og evt bytte ut platehjulet. Det var meldt mye vind, og jeg var i tvil om fordelene med platehjul ville bli spist opp av usikkerheten min på sykkelen når vinden river litt. Jeg bestemte meg for å være litt offensive og kjøre med platehjul som tenkt.
Raceday
Klokken 0350 ringte alarmen. Det var godt å våkne og vite at man hadde fått 7 gode timer med søvn. Etter kaffe og en god porsjon havregrøt med banan, rosiner og honning var det å gjøre en siste sjekk at alt var med før vi ruslet bort mot startområdet. Når vi gikk bortover var det tydelig urolig sjø, jeg begynte å tenke på om det ville bety forkortet eller kansellert svøm. Når vi sto å gjorde klar syklene kom beskjeden om at svømmingen var forkortet til 1600 m. Jeg kjente en lettelse – jeg har ikke problemer med litt choppy vann, men det var mer enn litt pluss at det var dønninger. Frode skulle stille seg langt frem, så vi ønsket hverandre lykke til og skiltes da vi kom ned på stranden.
Svøm
Jeg følte meg litt liten og bortkommen der blant alle deltakerene i neopren, og prøvde å komme meg litt frem i gruppen som ville brukt 1-1.30 på full svøm. Jeg hørte kanonen gå av, og Pro Menn var i gang. Jeg prøvde å se etter dem utover, men vannet var så choppy at de forsvant. Solen kom opp i det pro damene skulle starte – det var magisk som alltid når vi står der og kjenner strålene begynner å varme opp.
Prodamene forsvant like fort som herrene, og snart var også AGerne i gang. Jeg skjønte da at jeg sto langt bak, det tok evigheter før jeg ble sluset inn til startområdet. Jeg så de slet med å komme seg ut og over de første store bølgene, men tenkte «det er bare 1600 meter – det fikser du. Gå på!» og før jeg visste ordet av det var jeg ute i bølgene. Jeg ble slått tilbake to ganger av de store bølgene, før jeg kom meg så langt ut at jeg kunne begynne å svømme. Det var så mye bølger! Det føltes helt umulig. Jeg hev etter pusten, fikk helt panikk. Fikk ikke til å puste, ikke til å svømme – og følte at jeg begynte å hikste og hyperventilere. «Hva gjør jeg nå? Dette klarer jeg ikke.» Jeg svømte noen brysttak med hodet over vann for å ha tilgang til luft, tok noen crawltak men måtte stoppe. «Kom igjen, det er 1600 meter – så er du på sykkel. Alle de andre gjør det. Ingen svømmer tilbake!» Jeg lå der i noe som føltes som en evighet for å få kontroll over panikken. Så bestemte jeg meg «Nå svømmer du! Ikke stopp før du er på land, ikke stopp før du er på land. Snart sykkel» Det ble mantraet mitt på svøm. Jeg tok noen crawltak og pustet bare til en side for å få pustet ofte. Jeg håpet det skulle roe seg litt etter ett par hundre meter, men det ble nesten verre. Jeg fant en slags rytme og fokuserte på å puste tre ganger til høyre, tre ganger til venstre – bare jeg kom meg ut til den røde bøyen så ville jeg få bølgene fra siden og det ville bli bedre. Da jeg rundet bøya ble det mer kontrollerbart. Jeg fant en god rytme og siktet ofte, slik fikk jeg også litt mer kontroll på bølgenes bevegelse. Jeg svømte forbi mange og det motiverte meg, men fokuset mitt var å svømme kontrollert og komme seg opp av «det j.... vannet» og på sykkelen. Følte jeg lå langt bak. Prøvde å surfe inn på den siste bølgen, det gikk dårlig – men nå hadde jeg hvertfall fast grunn under beina. Da jeg kom opp ble jeg overrasket over at jeg ikke hadde brukt lengre tid en 40 min – det hadde føltes som en evighet.
T1
Fikk kjapt av meg våtdrakten, på med hjelmen og sko. Det gikk så fort at jeg følte jeg hadde glemt noe. Orket ikke løpe på sykkelsko, men gikk raskt gjennom T1 – plukket med meg sykkelen og kom meg av gårde.
Sykkel
Følte meg superhappy da jeg fikk opp farten på sykkelen bortover Marine Drive. Det var ganske tett, så jeg la meg ikke i tempobøylen før vi var ute av byen. I den første slake oppoverbakken fant jeg roen og kjente at beina var skikkelig gode. Jeg følte lettelse. Etter noen km fant jeg roen og begynte å tenke på svømmingen. Jeg måtte nesten le og husket jeg sa høyt til meg selv « Hva f... var det der!?» J
Jeg begynte å inntak drikke som planlagt etter 15-20 minutter, og fikk et jevnt inntak hele veien – hvert 10-15 minutt. Jeg syklet forbi maaaange – det motiverte meg veldig.
Etterhvert begynte jeg å møte de profesjonelle, og begynte å se etter amatørene. Etter ca 40 km møtte jeg først Lars Petter – den antatt beste AGeren. Jeg så på klokka for å se om jeg kunne få med meg hvor langt bak Frode var. Etter 2-3 minutter så jeg han – det var deilig. Han var med og pustet teten i nakken. Vi heiet på hverandre og jeg kjente det inspirerte meg. 5 minutter bak han igjen så jeg Trude (kona til LP) komme i mot. Jeg tenkte at dette var ikke så ille, og skulle ta tiden før jeg var tilbake på samme sted. Men det varte å rakk før jeg kom til vending – det gikk 10 minutter, det kom bakker og jeg tråkket på, det gikk 20 minutter – hvor er den vendinga?! Jeg prøvde å kjøre jevnt, og tenkte på det Nichlas skrev om at jo hardere man sykler jo tyngre blir løpingen, så jeg prøvde å holde watten nede – men jeg liker bakker og det er lett å tråkke på litt ekstra. Etter 50 km kom vendingen – jeg trodde den var på 45. Jeg skjønte da jeg jeg veldig lagt bak og kjente motivasjonen dalte som en sekk poteter. Jeg begynte å regne litt på det – at kanskje hadde hun startet svøm 10-15 min før meg, svømt 5-10 minutter raskere. Men likevel – jeg var langt bak. Og var jeg langt bak henne, var jeg også langt bak de beste i min AG. Tilslutt måtte jeg bare bestemme meg for å ikke tenke på det, og kjøre mitt eget løp.
Jeg syklet forbi folk hele tiden, det var få som syklet forbi meg – jeg fant motivasjon i å legge folk bak meg og tråkket på. Flasken med gel i fungerte dårlig, jeg fikk bare i meg ørsmå slurker. Tenkte at det var idiotisk å ikke ha prøvd flasken med gel først. Med vann fungerte den fint – men gel ble for tykt. Så jeg drakk sportsdrikke (som heldigvis innholder mye karb) og tok vannflasker på alle drikkestasjonene. Jeg hadde crampfix og gelegodis i «boksen» som jeg også fikk i meg.
Da jeg kom til vending halvveis følte jeg at jeg nettopp hadde startet, og la ut på andre runde med samme feeling som første – gode bein, tross motvind og motbakker. Flatene mot vending var superherlige, lå i tyngste gir i 40-45 km/t og koste meg. Vinden blåste opp, den tok betraktelig mer tak i sykkelen fra siden i nedkjøringene. I siste bakken opp mot vending begynte høyre kne å verke – det hadde murret litt i begge siste kilometrene, men såpass må man kjenne. Det ble bare verre i oppoverbakkene og det begynte å sette seg godt over begge knærne. Hadde jeg fått i meg for lite næring? Drukket for lite? Absolutt ikke etter plan. Likevel følte jeg ikke at jeg var sliten - at jeg fortsatt hadde energi og at kroppen og hodet var med - men knærne og beina ville bare ikke. Jeg hadde også kjørt fornuftig i min mening, og holdt watten godt innenfor.
Det ble en tøff kamp i motvind og slake oppoverbakker de siste 30 km - i tillegg kjente jeg at jeg var sulten. Nok en tabbe – å ikke ha noe med substans med seg.
Da jeg trillet inn i T2 registrerte jeg ikke annet enn at jeg hadde brukt mer en 6 timer – ble litt oppgitt over meg selv, men gledet meg faktisk til å komme meg ut på løpingen. Og litt spent på hvordan Frode lå an.
T2
Fikk til et raskt bytte av sko. De frivillige var utrolig hjelpsomme, så jeg var raskt ute på løp.
Løp
Det var godt å få på løpesko og komme i gang. Ble glad når jeg kjente at knevondtene ikke ble overført til løpingen. Jeg passet meg for ikke å åpne for hardt, og fant et behagelig tempo frem til løpebeina var på plass. Det gikk overraskende fort, og jeg la meg på farten jeg hadde planlagt å holde. 5.15-20. Etter en drøy km så jeg Frode komme i mot meg, han så skikkelig sterk ut – han så ut som en million - gliste og ropte at han var nr 2!! Vi gav hverandre en high-five! Og jeg ble superstolt! Bra noen redder familiens ære - nå skal vi uansett til Hawaii.
Jeg følte meg mye lettere enn jeg hadde trodd. Ingen mageproblemer, så noe hadde jeg gjort rett med ernæring. Bakkene jeg hadde bekymret meg for var ingenting. Det var motvind halve runden og medvind andre halvdel. Men motvinden var så sterk at medvinden ikke klarte å gjøre opp for motvinden. Det ble tung å kjempe seg frem mot vinden, som bare ble sterkere og sterkere, men det demotiverte meg ikke slik det kan gjøre.
Stemningen var elektrisk i løypa. Det var publikum overalt, musikk og folk danset - og de heiet på alle!
Jeg satte en fot foran den andre, og gjorde det jeg skulle. Jeg kjente jeg ble litt likegyldig til farten, holdt den komfortabel, for det føltes tungt å skulle skru den opp – eller orket jeg ikke? Jeg tenkte lite på å gjøre noe med den, men visste jeg kunne kjøre farten opp ett hakk, pine meg selv litt mer, ha litt mer vondt enn det jeg hadde.
Jeg kjente ikke noe til vondt i muskulatur eller annet før på siste 15 km – da begynte lårene å stivne og knærne verke, men heller ikke det var uutholdelig. Jeg følte meg mer sliten for at det hadde vært en lang dag, enn for anstrengelsen.
Næringsmessig ble det kun flytende, foruten en halv banan ca halvveis som jeg klemte ned fordi jeg var sulten. Drakk godt hele veien – gikk 10 sekunder mens jeg fikk i meg 1 kopp cola og 1 kopp vann på alle drikkestasjoner + at jeg tok med meg to poser vann for å ha i hver hånd når jeg løp. Det var godt å ha noe å holde i og gull å kunne bite hull i dem, ta en slurk og helle resten over hodet. Ut på siste runde – etter vending på ca 35 km tenkte jeg at alle du løper forbi nå og alle som kommer i mot deg er bak – og det er ganske mange. Kanskje klarte jeg under 4 timer på maratonet om ikke annet.
Siste runden gikk fort, ikke i fart, men plutselig skulle jeg svinge av mot «Finish-line» i stedet for å løpe på «Laps». Hadde hatt to bak meg siste 5 km, og de lå nå tydeligvis en runde bak – for det kom noen oppgitte gloser da jeg svingte av og de skulle fortsette. Jeg smilte litt for meg selv, løp opp den røde løperen og hørte de magiske ordene «Gro Jermstad – YOU - ARE -AN- IRONMAN». Endelig! Jeg var glad for at det var ferdig – men tenkte likevel «var dette alt – var det ikke verre enn dette»?
Frode sto og ventet på meg i athletes garden. Han hadde blitt nr 2 i klassen og nr 9 totalt av alle amatørene - nr 30 av alle menn inkludert de profesjonelle! Jeg visste han kunne få det til – og jeg vet han har mye mer i seg, så jeg er utrolig spent på hva han får til på Hawaii.
Selv sitter jeg igjen med en følelse av tilfredstillelse for å ha gjennomført, fornøyd på en måte – men også litt skuffet over meg selv. Dette var første gang jeg skulle kjørte for å prestere, ikke bare gjennomføre. Hele veien har jeg vært usikker på om jeg har det lille ekstra som skal til. Både i trening og på konkurranse. Når jeg ser tilbake på de siste månedene så må jeg innse at det har vært for lite kontinuitet, litt for mange små sykdomsavbrekk som setter meg tilbake – men også perioder der jeg burde strukturert dagene bedre. For tid har jeg – og lyst! Nå ser jeg fremover, og tar med meg alle erfaringer inn i treningen av ikke bare kropp, men hodet – det er en jobb å gjøre der også. Jeg føler meg ung treningsmessig, og vet jeg har mer å gå på. I tillegg har jeg fått «frikort» på hjemmebane og Frode fulle støtte til å bruke den tiden det kreves for å kvalifisere meg til VM på Hawaii.